Påstanden om at Arbeiderpartiet ikke er et demokratisk parti, men mer mafia liknende makt arrogant forsamling av maktkåte personer som er til direkte fare for både land, og folk. Tomas Lægreid forklarer her.

Tomas Lægreid har vært aktiv i Oslo AP.
Men det er mange forhold i partiet som gjør at han ikke klarer å stemme på dem eller være medlem der lenger.

En del av det som nevnes her tyder på at AP ikke er et demokratisk parti.


Etter selv å ha vært aktiv partimedlem og tillitsvalgt i Ap i flere år, valgte jeg i slutten av april 2011 å melde meg ut. Det hadde flere politiske begrunnelser, som jeg ikke skal gjenta her. De som har fulgt med på meg her på Facebook, kjenner til de debattene jeg har reist - både før og etter at jeg meldte meg ut.


I det følgende skal jeg i stedet gi noen andre, og for meg mer avgjørende grunner til at jeg ikke vil stemme på Arbeiderpartiet ved årets kommunevalg i Oslo.

Organisatoriske floker, og politiske splittelser

Innledningsvis kan det være på sin plass å presentere noen fakta om hvordan Oslo Ap er organisert. I Oslo Ap har man lokallag over hele byen, slik at alle medlemmer kan delta i et partilag ut fra bostedsadresse. 

Men i tillegg har man partilag som er opprettet med ulike andre formål, disse kalles «forumslag» med en samlebetegnelse. Noen forumslag er opprettet for et spesifikt saksområde, som Kulturforum, Internasjonalt Forum og Miljøforum.

Andre forumslag er opprettet ut fra ulike diskrimineringsgrunnlag. Man har derfor et eget partilag for homofile og lesbiske, og man har ulike lag opprettet ut fra medlemmenes etniske bakgrunn, dvs. at man har ett partilag med asiater (hovedsaklig deltar pakistanere der), ett for afrikanere osv. Noen lag har en lengre historie, og knytter seg til arbeidsplasser eller fagforeninger, som Postens Ap-lag og Handel og Kontors Ap-lag.

Blant de eldste historiske levningene i denne strukturen er Den socialdemokratiske Forening og Oslo Arbeidersamfunn, som var utgangspunktet for Oslo Ap i riktig gamle dager, og som i dag har status som partilag under Oslo Ap.

I alt er det ca 70 partilag i Oslo Ap. Denne forholdsvis imponerende mengden av partilag har imidlertid en nokså uartig årsaksforklaring. 

Oslo Ap har tidvis, spesielt i forbindelse med nominasjonsprosesser, vært karakterisert i media som «en slagmark». For å beskytte det allmenne inntrykket av partiet og gjøre seg selv populær internt, har enkelte tillitsvalgte gått aktivt ut og benektet slike karakteristikker som usanne.

Det er dermed på sin plass å gjøre rede for hvordan partilagene kan danne flertall i Oslo Aps øverste organ, som er årsmøtet (avholdes en helg annethvert år). Årsmøtets medlemmer fungerer som representantskap og øverste forsamling i Oslo Ap mellom årsmøtene. Forsamlingen har møter ca. en gang i måneden, og behandler da de sakene som anses som viktigst.

Antall stemmer som hvert partilag har i representantskapet, beregnes ut fra medlemstall. De første 10 medlemmene gir ett mandat. Det 25. medlemmet gir ett mandat til, og deretter ett mandat for hvert 25. medlem utover dette.

Poenget er at de minste partilagene får god uttelling for å ha få medlemmer. Disponerer man en medlemsliste på 21 medlemmer, er det bedre å splitte partilaget i to, så får man to mandater ut av dette medlemsantallet i stedet for bare ett. I større partilag med intern uenighet har dette selvsagt ført til at mindretallsfraksjoner bryter ut og danner eget partilag, siden det vil gi dem
en stemme i representantskapet i stedet for å sitte i mindretall i eget partilag. Partilaget med navnet Fredsforum er et eksempel på en slik utbryterfraksjon, fra Marit Nybakks og Jonas Gahr Støres partilag Internasjonalt Forum i Oslo Ap.

Bakgrunnen for dette fenomenet er i korthet at frontene i Oslo Ap er og har lenge vært steile. Hver fraksjon tilpasser seg følgelig til vedtektene for å få mest mulig uttelling i form av stemmer i representantskapet.

Det er ikke mulig å reversere denne organisatoriske floken, fordi det forutsetter at en god del små partilag må stemme i strid med egne interesser for å få vedtektene endret. Omsorgen for partiet må altså vike for omsorgen for egen politisk og personlig agenda - uansett hva det reelle flertall i partiet (for ikke å snakke om velgerne) måtte mene.  Dette partiet kaller seg demokrater. Partiet er til og med stolt av sin partikultur.

Politikk i hytt og pine

Summen av denne heftige organisatoriske virksomheten viser seg i at flertallene i representantskapet er meget jevne. Avstemningsresultatene i den enkelte sak kommer ofte overraskende på selv de mest erfarne tillitsvalgte. Både høyrefløyen og venstrefløyen består av mange undersegmenter, og alle har forsøkt å maksimere sin uttelling.
 
Samtidig finnes det mellomsegmenter i alle politiske saker, men det varierer fra sak til sak hvem disse består av. Ofte er mellomsegmentene lite synlige også internt, og de er samtidig avgjørende for hvilken fløy som får flertall i hver enkelt sak. Dette fører til at Oslo Ap fatter politiske vedtak som det er vanskelig også for utenforstående velgere å bli kloke på.
Derfor tror jeg at det vil bli mange overraskende utfall i spørsmål som Oslo Aps øverste organ behandler, dersom partiet får byrådsmakt i Oslo.

Rykter og bakvaskelser

Som et element i dette uoversiktlige bildet av et lite kompakt politisk alternativ, kan man også se på hvilke metoder som brukes for å danne flertall.

Den første metoden er å stille partimedlemmer med motsatt syn i personlig miskreditt, i håp om å bevege mellomsegmenter, som det finnes i de fleste saker. Dette gjøres ved spredning av stygge rykter, spesielt i nominasjonsprosesser, men også for å gi interne motstandere varig svekket kredibilitet - og dermed svekket mulighet til å overbevise mellomsegmenter i senere saker.

Noen bisarre eksempler er da en tillitsvalgt i Oslo Aps styre ble forsøkt svertet med at han bare hadde én testikkel, da en annen tillitsvalgt ble forsøkt svertet med at han var voldelig i hjemmet, og da en tredje tillitsvalgt ble forsøkt svertet med at han hadde problemer med å akseptere sin homofile legning og derfor var psykisk ustabil. Ingen av disse påstandene var riktige. Men de fikk stor betydning for utfallet av hvem som ble valgt til tillitsverv.
Partifeller som opptrer slik mot hverandre, snakker samtidig offentlig om omtanke, trygghet og fellesskap.

Hemmelige nettverk

En annen metode som brukes for å danne flertall, er selvsagt uformell organisering. De ulike
partilagene som antas å være enige om det meste, samarbeider. Det er i og for seg ikke noe kritikkverdig i dette. Det oppsiktsvekkende er likevel hvor viktig det er å holde dette hemmelig, både for «de andre» i partiet og for allmennheten.

I Oslo Ap eksisterer det et stort miljø som organiserer seg i jevnlige møter på tvers av den formelle organisasjonsstrukturen. Dette miljøet representerer høyrefløyen, og oppfatter seg selv som det reelle flertallet.

De kaller seg derfor ofte for «Flertallsforum» seg imellom, og de omtaler venstrefløyen som «The dark side». «Flertallsforum» er likevel klar over at «The dark side» er i stand til å mobilisere flertall mot dem. Intensiteten i organiseringen av hemmelige nettverk i Oslo Ap er derfor meget stor, spesielt i forbindelse med større saker.

Her er det i like stor grad egen personlig prestisje og politisk karriere som er motiverende for den enkeltes deltakelse i spillet, som det er politiske skillelinjer. Jeg kjenner konkret til tid og sted for flere slike møter.

En sentral skikkelse i organiseringen av «Flertallsforums» møter er leder i Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem. Mellem er også 18. kandidat på årets bystyreliste for Oslo Ap. Møtestedet har ved flere anledninger vært Oslo Forliksråds lokaler, fordi styremedlem og 8. kandidat for Oslo Ap Anders Ø. Røberg-Larsen disponerer disse lokalene i egenskap av å være leder for en avdeling i forliksrådet. At man velger møtelokaler utenfor partiets egne fasiliteter, skyldes selvsagt at disse møtene skal være hemmelige.

Jeg har selv vært invitert til møte i dette forumet, men møtte ikke. Det er jeg glad for, da jeg derfor med ren samvittighet kan si at jeg aldri har deltatt i konspirasjoner noe sted, heller ikke i Ap.

Kristiania Forum og Rieber-Mohn

Oslo Aps byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn ble i 2005 omtalt i VG som en av stifterne av et lukket nettverk i partiet. Dette er formelt sett et partilag på linje med andre, og Rieber-Mohn ble i fjor høst nominert i egenskap av medlem i dette partilaget, som bærer navnet Kristiania Forum.

Jeg poster VGs omtale av saken i kommentarfeltet nedenfor.
Som det fremgår, er Kristiania Forum et partilag for eliten. Rieber-Mohn uttaler i artikkelen at det er disse hun finner det meningsfullt å snakke med i Arbeiderpartiet.

Partilaget tilhører høyrefløyen i partiet, og består i stor grad av Jens Stoltenbergs personlige venner. Forut for nominasjonen av Rieber-Mohn ble det gjort klart for deltakerne i «Flertallsforum» at hun var Stoltenbergs foretrukne kandidat. Underforstått at det var grunn til å frykte konsekvenser for egen politisk karriere om man stemte annerledes.

Til tross for meget store brytninger forut for nominasjonsmøtet, ble Rieber-Mohn enstemmig valgt. En motkandidat fra «The dark side», Trond Jensrud, trakk seg helt ut av politikken før møtet. Flere andre ble marginalisert og skjøvet ut i mørket. Utad fremsto valget som harmonisk, men innad var det et spill om frykt og grove overtramp.

Det er ingen tvil om at Oslo Ap i denne prosessen måtte fortone seg som en slagmark, for alle som befant seg på innsiden. Det ble også diskutert i brede kretser at det var viktig å få fullført nominasjonsprosessen tidlig nok til at det som måtte lekke ut om bråket i partiet, var glemt før valget.

Det sier seg selv at et parti med så mye interne stridigheter og organisering av hemmelige nettverk vil komme til å fatte beslutninger på tvers av de reelle flertall både internt i partiet, og blant partiets velgere. Det er forresten dette partiet som snakker høyest om samhold og fellesskap. Og om å være et grasrotparti.

Familiedynastiene

Årets ordførerkandidat for Ap, Rune Gerhardsen, har tapt tre valg på rad siden sist Ap hadde makt i Oslo. Forut for nominasjonen ble det snakket i lukkede kretser i partiet om at det kanskje var bedre å skaffe Gerhardsen en posisjon ved Norges ambassade i København, «der han kan spise lun leverpostei og få en verdig avslutning av sin politiske karriere, uten at det får noen konsekvenser for partiet». Men slik gikk det ikke. Han måtte velges.

Rune Gerhardsen er far til en av statsminister Jens Stoltenbergs nærmeste rådgivere, Mina Gerhardsen. I den egenskap er han også svigerfar til statssekretær i Justisdepartementet, Eirik Øwre Thorshaug. Han er også svigerfar til bystyrekandidat for Oslo Ap Erik Dugstad, som er gift med Gerhardsens datter Marte.

For en ukes tid siden markedsførte Mina Gerhardsen sin svoger Erik Dugstads kandidatur til bystyret på Facebook-siden sin. Da undertegnede tillot seg å nevne det bemerkelsesverdige ved at så mange i samme familie bekler sentrale politiske posisjoner, og at hun nå forsøkte å gjøre dem enda fler, reagerte hun med å slette meg som Facebook-venn. Det kostet meg ingenting, men det sier sitt om hvor følsomt dette temaet tydeligvis var.

Gerhardsen-familien er nemlig ikke den eneste som går igjen i mange posisjoner og tillitsverv i Arbeiderpartiet. Ser man nærmere etter, er det et vell av kryssforbindelser via familie i Arbeiderpartiet.  Det er dette partiet som snakker høyest om å gi alle like muligheter.

Konklusjon

Arbeiderpartiet har lang erfaring med å besitte makt i Norge. I løpet av denne lange tiden har mange av de opprinnelige ideene forvitret. Partiets organisasjon har korrumpert. Det som en gang var potente og riktige samarbeidskonstellasjoner, har over tid blitt til enorme demokratiske problemer.

Det jeg har vist til ovenfor, utgjør bare en liten del av den store fortellingen om Oslo Arbeiderparti. Men ingenting av det jeg sier er usant. Og for meg er det avgjørende at selv om det jeg påpeker erkjennes av de fleste i interne samtaler i partiet, og erkjennes å være store problemer, så står partiet helt lammet i forhold til å løse disse flokene. Problemene har eksistert i mange år, uten at man har kommet et skritt videre for å løse dem.

Derfor mener jeg at Oslo Arbeiderparti må ta grep for å løse disse interne problemene først, før de kan sees i stand til å inneha byrådsmakt i Oslo.

Og hvis noen tror at Arbeiderpartiet har forbedret seg siden, da kan jeg bare si, at det har de. Ikke til de bedre, men til det absolutt verste et parti kan prestere.


Legg gjerne kommentar og meninger under artikkelen, men husk det er viktigst å dele!

Følg Foxcamp på Twitter!